DALCROZE-RYTMIKK
Bakgrunn, teori og metode
Rytmikken og dens opphavsmann, Émile Jaques-Dalcroze ble bare så vidt nevnt da jeg studerte musikkpedagogikk. Jeg syntes det var rart, for ved et par raske søk på nettet skjønte jeg at rytmikk var noe mange musikkpedagoger rundt i verden praktiserte.
Tekst: Bente Bogen
Foto fra kurshelg på Voksenåsen: Lise Lotte Berg Ågedal
Veien til rytmikken
Rytmikken rommet noe spennende som jeg måtte erfare kroppslig. Jeg kunne altså ikke lære meg dette kun ved å gå til litteraturen. Jeg meldte meg derfor på internasjonalt sommerkurs i rytmikk i Dresden og deltok senere på et rytmikk-kurs i Oslo. Dette kurset var i regi av Musikk fra livets begynnelse med den svenske rytmikkpedagogen Ing-Marie Lidberg-Thörnberg fra Kungliga Musikhögskolan i Stockholm. En gruppe norske musikkpedagoger har i de siste årene tatt flere frittstående rytmikkurs med henne og Eva Nivbrant Wedin i Stockholm. Dette er helgekurs som kan anbefales på det varmeste og som er åpne for musikkpedagoger og andre med musikkutdanning.
Barn i Hamramyra og Ågotnes barnehager, Fjell kommune. Foto: Inger Elise Johansson Økland / Vestnytt
Hvorfor ikke Norge har tatt rytmikken inn i sine musikkutdanninger, vet jeg ikke. Svenskene oppdaget potensialet i rytmikken allerede i 1907 og tilbyr i dag rytmikkstudier ved flere høyskoler. Tar man det flerårige studiet, kan man kalle seg rytmikkpedagog. Tar man frittstående kurs, som vi fra Norge har tatt, kan man si at man driver rytmikkinspirert undervisning. Rytmikk er å finne mange steder i verden, i mer eller mindre tradisjonell Dalcroze-form. Metoden utvikler seg i møtet med nye tider og mennesker, og vil alltid være i utvikling.
Rytmikkens historie
Émile Jaques-Dalcroze (1865 - 1950), var sveitsisk komponist og musiker, samt professor i hørelære på konservatoriet i Geneve fra 1892 til 1910. Han var banebrytende innen musikkopplæring, sterkt inspirert av pionerene innen moderne dans. På samme måte som dansen i denne perioden utviklet seg som en reaksjon på den tradisjonelle, klassiske balletten, utviklet Dalcroze en ny musikkpedagogikk som en reaksjon på musikkstudentenes musikkframførelse. Dalcroze reagerte på at mange av elevene ved konservatoriet musiserte stivt, uten liv, innlevelse og bevegelse. Han mente elevene manglet en dypere forståelse av de rytmiske aspektene ved musikken, og at "the missing link" var kroppen. Ut fra disse observasjonene, og også inspirert av et opphold han hadde i Algerie hvor han opplevde folkemusikk og dans på sine reiser rundt i landet, revolusjonerte han undervisningen ved å innføre kroppsbevegelse. Han så på kroppen som det egentlige instrumentet, ikke pianoet eller fiolinen, og forsøkte å knytte bånd mellom intellekt og motorikk, eller kropp og hjerne. For å formidle sine innsikter, skrev Dalcroze bøker og skrifter hvor han analyserte musikkens elementer og tegnet skisser for hvordan man kunne vise med kroppen hva man hørte, så og forestilte seg. Tanken var at en kombinasjon av sansning, motorikk, følelser og intellekt fremmet læring, utvikling og musikalsk innsikt og formidlingsevne. Dette er nærmest blitt selvfølgelig tankegods i våre dager, men rundt århundreskiftet var dette nye tanker innen musikkpedagogikk.
Dalcroze ba blant annet studentene stille til rytmikktimene med lette klær og barbeint, noe som i seg selv var uhørt på den tiden. Etter hvert fikk han da også problemer med å fortsette å undervise på konservatoriet i Geneve, hvor han var ansatt mens han utviklet rytmikken. Det å involvere kroppen i musikkundervisningen på denne måten, var fremmed. Dalcroze forflyttet seg til det spesielle kulturhuset Hellerau i Dresden og drev rytmikkaktivitet der i noen år fram til første verdenskrig. Deretter vendte han tilbake til Geneve hvor han grunnla Institute Jaques-Dalcroze i 1915. Instituttet eksisterer i beste velgående i dag og arrangerer internasjonale samlinger, konferanser og kurs.
Rytmikkens kjerneelementer
Rytmikken går altså ut på å bruke kroppsbevegelse til å vise hva man hører, ser og forestiller seg. Metoden bygger på læringstriangelet metrikk, solfege og improvisasjon og man bruker stemme, kropp, instrumenter og verktøy som slør, stokker, baller, matter, erteposer, ringer, rep, serpentiner (lange silkebånd på stenger), steiner, pinner, sand, vann etc.
Metrikk har med tidsaspektet å gjøre, altså puls, rytme og noteverdier. Metrikken kan uttrykkes ved gange, som er automatisert hos de fleste, og som bygges ut med løping, hinking, hoppsa-steg, klapping, tramping, bodyperkusjon og dans.
Solfege har med tonehøyde, melodikk, frasering, perioder, harmonikk og klang å gjøre, og kan vises ved:
bruk av solfategn (håndtegn knyttet til do-re-mi),
å vise høye og lave toner med armer, kropp og stemme eller med verktøy som baller, stokker, slør etc.
å vise bevegelsesretninger og danseformasjoner knyttet til melodi, fraser, klang og harmoni
Improvisasjon
Lederen må i utgangspunktet kunne improvisere på sitt instrument, men kan hun ikke det, kan hun bruke innspilt musikk. Det er likevel en stor fordel om lederen kan improvisere til spesielle bevegelsesoppgaver, for improvisasjon er en sentral del av metoden, og man er mer fleksibel når man spiller selv sammenlignet med om man bruker innspilt musikk. Mye av vitsen er jo at man spontant skal kunne avpasse musikken til barnets aktivitet eller tydeliggjøre enkelte elementer. Piano var i utgangspunktet det instrumentet Dalcroze mente var best egnet, men man kan selvsagt også bruke andre instrumenter som blåse-, stryke-, klimpre- og perkusjonsinstrumenter. Pianoet inneholder et veldig bredt toneregister og man kan spille akkorder, klanger og tostemt på det, så mulighetene er veldig mange. Det mest anvendelige for mange vil nok kanskje være en enkel håndtromme eller djembe, som er en afrikansk tromme med timeglassfasong. Man får da ikke jobbet med solfege-delen (melodi, tonehøyder og akkorder), kun med metrikk og også med enkle klangkvaliteter og form. Lederen spiller på tromma på måter som hun vil at eleven skal oppfatte og omsette til bevegelse, det kan være ulike hastigheter, styrkegrader og klangkvaliteter hvor mykt spill eksempelvis betyr at man skal bøye seg og liste seg, hardt spill at man skal gjøre store bevegelser og strekke seg. Man kan arbeide med noteverdier for hel, dobbel og halv puls med gange for opplevelse av firedelsnoter/hel puls, løping for åttedelsnoter/dobbel puls, lange steg for halvnoter/halv puls og hoppsasteg for punkterte noter. Man kan jobbe med utfylling av pauser med en bevegelse som klapp eller tramp, og man kan jobbe med periodefølelse og fraser ved at barna skal endre retning i rommet ved periode/fraseslutt. Man kan også jobbe med taktarter og med form (hvordan musikken er bygget opp) som barna skal vise med kroppen via improvisasjonen til lederen, men man får som sagt ikke arbeidet med melodi (lyse og mørke toner), akkorder og toneklanger og det er heller ikke så lett å jobbe med legato/uavbrutte toner på en djembe. Lek med staccato/avbrutte, korte toner går derimot fint på tromme. Barna kan også bevege seg helt fritt til lærerens spill og bare prøve å vise med kroppen hva de hører og opplever, uten at det er spesielle oppgaver knyttet til bevegelsene. Lederen kan f. eks. spille ulike groover og barna kan bevege seg deretter.
Ett og ett barn kan også bevege seg fritt, og lederen og resten av barnegruppa, om man har nok instrumenter, kan understøtte det ene barnets bevegelse. Barna kan også improvisere individuelle bevegelser, enten alle på en gang til lærerens spill, i små grupper eller to og to, der speiling og herming er sentrale arbeidsmåter. Da vil lederen improvisere på sitt instrument, og barna vil improvisere med kropp, stemme, instrument eller verktøy. Enkle instrumenter for barn kan være tromme, tamburin, rytmepinner, rytmeegg og klangstaver, xylofoner og klokkespill. Bruk av verktøy kan være å danse med en ball, sprette en ball, kaste en ball eller ertepose eller leke hermelek med korte eller lange stokker eller slør og ut fra dette utforme danser og koreografi. Dette stiller jo store krav til lederen, men hvis man legger det opp enkelt i begynnelsen, kan man bygge på med mer avanserte aktiviteter etter hvert.
Rytmikk med førskolebarn
Dalcroze-rytmikken var egentlig ikke rettet mot små barn. Dalcroze praktiserte bare med elever fra grunnskolealder og oppover til studenter. Vi kan likevel bruke enkel rytmikk med førskolebarn, siden små barn liker å bruke kroppen og vi kan tilpasse aktivitetene. Til mange barnesanger bruker vi jo allerede kroppen for å understreke innholdet. For eksempel er bevegelsene til Lille Petter edderkopp en form for enkel rytmikk, som har sprunget ut fra et behov for å både å anskueliggjøre sangen, gi den et estetisk uttrykk, leke med den og derved oppleve den sterkere og huske den bedre.
Det er relativt begrenset hva slags kroppslige, rytmiske aktiviteter små barn kan mestre, så det aller viktigste er at selve musikken, dvs. repertoaret i seg selv, er engasjerende for barna. Gjennom fengende sanger, regler og innspilt musikk, kan vi integrere kroppsbevegelse på en naturlig måte så ikke rytmikken oppleves som kjedelige eller begrensende øvelser.
Små barn har ofte vanskelig for å synge og spille på et instrument samtidig, så vi bruker enkle bevegelser som de fleste to-åringer og oppover behersker:
gange, løping, hopping, hinking, listing, krabbing, snurring, dans
tromming på lårene
klapping i hendene
ulike kroppsholdninger
hånd- og armbevegelser
Det kroppslige repertoaret brukes til å erfare, bearbeide og vise musikkens elementer: Form, puls, rytme, melodi, klang, harmonikk, dynamikk og tempo. Disse elementene kan vi jobbe med gjennom repertoaret av sanger, regler, eget instrumentspill og ferdig innspilt musikk. Her følger et eksempel på hvordan vi kan inkorporere rytmikken i en sang:
Løp, løp mine hester
Dette er en kjent bevegelsessang som mange bruker og hvor rytmikkaktivitetene er innbakt i sangen. Sangen, med innspilling av melodi og tekst, ligger gratis tilgjengelig på nettsidene til Syngende barnehage: http://www.syngendebarnehage.no/lp-lp-mine-hester/
Alle er ute på gulvet, enten i ring eller i vrimmel, alle synger, læreren kan spille på tamburin eller tromme i tillegg. Vi jobber da med følgende musikalske aspekter og ferdigheter:
Form, som er AABA, ved løping forover på A-delene og gange bakover på B-delen.
Metrikk, ved å praktisere to ulike noteverdier, åttedeler på A-delen og firedeler på B-delen. Vi kan også gjøre sangen sittende på gulvet og vise åttedelene i A-delen ved å "løpe" med annenhver hånd på låret. På B-delen kan vi slå med annenhver hånd i gulvet eller klappe i hendene for å vise kontrasten til A-delen. Vi kan også spille noteverdiene med rytmepinner eller på tromme. Pinnene kan da f. eks. "gå" på gulvet ved at de holdes loddrett, én i hver hånd og "løpe" ved at man slår dem mot hverandre.
Vi kan også jobbe med melodirytme kontra puls ved å klappe eller spille melodirytmen på rytmepinner og pulsen på trommer.
Ulike tempi, hurtig på A-delen og sakte på B-delen. Vi kan også praktisere ulike tempi fritt i rommet samt accellerando (gradvis økende tempo) og ritardando (gradvis langsommere tempo) i mellomspill som lederen styrer ved instrumentspill.
Arrangement, vi kan bruke en intro, som også kan brukes som mellomspill, og som består i at vi skraper i bakken med foten (hestehoven), rister på halen, vrinsker og smatter på hesten. Dette bærer også preg av improvisasjon hvor den enkelte kan forme bevegelsene litt fritt.
Improvisasjon av bevegelser, ved at lederen spiller på tamburin eller tromme og alle løper fritt i rommet mens lederen spiller vekselsvis åttedeler for løping eller firedeler for gange.
Start og stopp, dvs. bevegelse når lederen spiller og stans/frys når hun ikke spiller. Hvis det finnes nok av rocke-ringer, tau eller små matter, kan disse brukes som "stall", som barna løper til og stiller seg inni eller oppå når musikken stopper.
Dynamikk, dvs. sterkt og svakt ved at barna lister seg/gjør seg små ved svakt spill og tramper/gjør seg store ved sterkt spill.
Føre-følgeprinsippet, hvis vi har instrumenter, f. eks. rytmepinner, djember og rytmeegg, nok til alle, kan ett barn være hest i midten av ringen og alle må spille i det tempoet eller med den styrkegraden barnet beveger seg i.
Rytmikk og motsetningspar
I tillegg til å bake inn rytmikken i sang og regler kan vi også jobbe med rene rytmikkoppgaver i form av motsetningspar, enten via innspilt musikk eller via spill på instrumenter som lederen eller barna spiller på.
Når vi arbeider med kontraster på denne måten, bevisstgjør vi begreper som har med musikalske aspekter å gjøre. Her er en liste med motsetningspar det er naturlig å jobbe med:
Lyd – Stille
Fort – Langsomt
Sterkt – Svakt
Lyst – Mørkt
Kort lyd – Lang lyd
Hard lyd – Myk lyd
Stigende toner – Fallende toner
Accelerando (økende tempo) – Ritardando (avtagende tempo)
Staccato (korte toner med mellomrom mellom) –
Legato (sammenbundne toner)
Instrumenter – Vokalt
Enstemt – Flerstemt
Harmoni – Disharmoni
Det er ikke så lett å finne egnet musikk til alle disse spesielle formålene. Jeg har funnet en del på internett, men jeg bruker helst cd-serien Djingalla som er produsert spesielt for musikk og bevegelse med barn og kan bestilles på www.djingalla.de
Disse Djingalla-låtene er veldig anvendelige for å trene:
- acellerando: Zigeuner Dur og Dampflok, Djingalla 3 og 1
- to ulike tempi: Dei Ungleichen Brüder, Djingalla 1
- taktartskifte: Wechselbad, Djingalla 3
- herming med serpentiner eller slør: Tarantella og Chachanga, Djingalla 1 og 3
- form: Schattenspiele - Djingalla 1 (her har jeg konstruert en egen dans som viser formen)
Verktøy og instrumenter som egner seg med små barn
Barn synes ofte at verktøy er spennende, og vi kan med fordel bruke dette i rytmikken. De aller mest egnede verktøyene for små barn er etter min mening slør og serpentiner i fine farger. De kan brukes til å danse med, til å vise fraser i musikken, til å gjemme seg under og leke Bjørnen sover og Hokus og Pokus. Store fellesslør eller fallskjermer kan brukes til å holde en felles puls ved å heve og senke armene.
Serpentiner, som er lange silkebånd på korte, håndholdte stenger, er også egnet for de store barna. Serpentiner kan brukes til føre-følge-aktiviteter, dvs. herming eller speiling.
Man kan også bruke brede strikker enten i en stor ring eller i mindre grupper for å jobbe med føre-følge-prinsippet og med anskueliggjøring av melodier og fraser. Erteposer og baller er veldig fine og morsomme verktøy, men jeg synes det er en utfordring å bruke dem i rytmikksammenheng med små barn. Typiske rytmikkøvelser som å levere eller skyve erteposer på puls i ring, eller kaste/levere til hverandre i puls, egner seg etter min mening bedre for større barn. Ball kan man godt trille, men det er vanskelig å gjøre det i en fast puls, da det blir litt for abstrakt for små barn. Å sprette ball i en fast puls blir nok i alle fall for avansert for de aller fleste, og hvis barna skal ha hver sin ball, blir det også lett kaos, for mange klarer ikke ta imot baller.
Når det gjelder instrumenter, har jeg best erfaring med å bruke rytmeegg, djember og klangstaver. Rytmepinner kan også brukes, men kanskje helst med de store barna. Det kan fort bli mye lyd av rytmepiner, så det kan være lurt å lage noen selv, av rundstokk som ikke har så kraftig lyd.
Og har man andre instrumenter, er det også bare å prøve seg fram. Xylofoner, klokkespill og små perkusjonsinstrumenter kan fungere bra dersom opplegget er gjennomtenkt og instrumentene har en funksjon. Og noe som ikke fungerer med en barnegruppe kan vise seg å fungere med en annen.