Tilrettelegging av musikkstunden til alles glede
Min påstand er at alle barn vil ha behov for tilrettelegging og hjelp, men at enkelte trenger noe mer veiledning og støtte enn andre. Noe av kjerneproblematikken i gruppesituasjoner handler gjerne om å klare å vente på tur, ta plass, gi plass og holde seg i ro når dette kreves.
Tekst: Lise Lotte Ågedal
Foto: Iris Engen Skadal / Krafttak for sang
Barn med særlige behov vil vanligvis trenge litt ekstra tilrettelegging i ulike undervisningssituasjoner eller i lek, slik at de kan delta på en best mulig måte. I denne artikkelen vil jeg fortelle litt om hva slik tilrettelegging kan handle om når vi jobber med musikk. Jeg vil i første omgang snu fokuset fra å tenke at man skal tilrettelegge for enkeltbarn til å tilrettelegge for hele gruppa. Det er nemlig enkle grep man kan gjøre som styrker deltagelsen til hele barnegruppa. Viktige stikkord er; mindre utenomsnakk, færre spørsmål, hold musikken i gang fra du starter samlingen til du avslutter den, vær godt forberedt, ta hensyn til barnets arbeidsminne og skjerme for avsporinger. Jeg vil beskrive dette nærmere i den følgende teksten.
Barn med særlige behov
Det kan oppleves noe uheldig å snakke om barn med særlige behov som én gruppe, da deres ressurser og utfordringer naturligvis varierer fra barn til barn. Det de har felles er at de kan trenge litt ekstra hjelp, støtte og tilrettelegging i enkelte situasjoner, da de gjerne har utfordringer knyttet til konsentrasjon og delt oppmerksomhet. Det å ha evne til delt oppmerksomhet er viktig for barnets lekeferdigheter, og spiller inn når barnet skal sosialiseres med andre på samme alder. Evnen til delt oppmerksomhet kan vi jobbe med og styrke i felles musikksamlinger. For å lykkes i dette arbeidet må vi imidlertid gjøre noen grep som sørger for at det blir lett for alle å delta, uavhengig av funksjonsnivå. Noe av det viktigste i denne sammenheng er å unngå «dødtid», at barnet opplever pauser som virker meningsløse. Det er ikke nødvendigvis slik at vi voksne opplever disse øyeblikkene som pauser eller meningsløse i det pedagogiske arbeidet, men dersom barnas oppmerksomhet avtar og kontakten mellom den voksne og barna blir svak, da blir barna gjerne urolige og forlater plassen sin. Slike «pauser» eller «dødtid» kan innebære å vente på at samlingen skal starte, utenomsnakk eller spørsmål som stilles mellom sangene.
Betydningen av å være godt forberedt
Når det inviteres til musikksamling bør den igangsettes så fort som mulig etter at barna har funnet plassene sine. Om samlingen begynner med at barna må vente kan «dødtiden» være nok til at barn med særlige utfordringer ikke klarer å være til stede. Den voksne gjentar kanskje at barnet må sette seg ned og vente. Dersom det fortsatt ikke skjer noe innen kort tid, er min erfaring at barnet kan bli svært urolig, - noe som gir et dårlig utgangspunkt for senere deltakelse i samlingsstunden. Om barnet får en dårlig start, skal det noe til å få samlet barnets oppmerksomhet igjen, slik at alle går mestrende ut av situasjonen. Mange foreldre kvier seg for å ta med barnet sitt på organiserte musikkaktiviteter av nettopp denne grunn; det er gjerne for mye venting i forkant av aktivitetene som gjør at barnet blir urolig før konserten/teateret/musikkaktiviteten i det hele tatt starter.
Barn blir usikre om de ikke vet hva som skal skje, og det kan være svært krevende å gå inn i «pausemodus» om man har utfordringer knyttet til konsentrasjon og oppmerksomhet. Det å unngå «dødtid» gjelder også etter at selve musikksamlingen er i gang. Om barna skal spille på noen instrumenter bør alt være funnet frem på forhånd. Dersom du må bruke tid på å lete frem riktige instrumenter underveis, vil oppmerksomheten til mange av barna være på vei ut av rommet før du har rukket å sette i gang neste aktivitet.
En del av planleggingen handler også om å fjerne distraksjoner. Om du ikke skal bruke triangelen, så bør den heller ikke ligge fremme. Det kan være nyttig å bruke små sjal som du legger over instrumentene du ikke bruker akkurat nå. Ved å trekke av sjalet skaper du spenning når instrumentene endelig skal tas i bruk, - noe som kan fange barnas oppmerksomhet.
Minst mulig utenomsnakk
For barn med oppmerksomhetsvansker kan det være vanskelig å følge med dersom det blir mye prat mellom sangene. I disse situasjonene ser vi at mange barn mister fokus, at de løper vekk fra situasjonen eller at de blir urolige. Dette gjelder ikke kun for barn som har særlige behov. Dette kan skje med alle barn i barnegruppa. Sang og musikk er svært oppmerksomhetsfangende, men ved lange passasjer med prat vil energien dale. Det er her vi ser mange eksempler på uønsket atferd eller at barn med særlige behov må forlate gruppa. Årsaken til at dette skjer handler om mange ting, men kan samles til ett hovedpunkt: Mangel på mestring og motivasjon. Et barn som har oppmerksomhetsvansker, kan oppleve det utfordrende å følge med på muntlige beskjeder i grupper. Det hjelper heller ikke at vi går fra å synge en sang sammen, til at ett menneske skal prate i et vesentlig lavere volum. Energien i gruppa daler, og barna kan reagere med uro. Ved å stille mange spørsmål underveis kan du få med deg de barna som har gode forutsetninger for å delta i slike muntlige fellesaktiviteter, men du mister mange av de barna som har utfordringer knyttet til oppmerksomhet og konsentrasjon. Min erfaring er at også barn som har gode forutsetninger for slik deltagelse kan bli urolige og gi uttrykk for å kjede seg, dersom energien i musikksamlingen synker, og den synker når musikken stopper.
Begrenset arbeidsminne
Utfordringer med oppmerksomhet og arbeidsminne knyttes gjerne til et begrenset arbeidsminne, eller nedsatt minnespenn som det også kalles. Det betyr at barn med oppmerksomhetsvansker har utfordringer med å få med seg lange beskjeder eller huske flere uavhengige elementer til samme tid. Det er noe av årsaken til at barna kan bli svært urolige dersom det blir mye prat i musikksamlingene, eller dersom de får oppgaver de ikke klarer å mestre. Det er rett og slett vanskelig å få med seg innholdet om det overstiger arbeidsminnet. Det kan sammenlignes med at jeg som voksenperson (som normalt vil kunne være i stand til å oppfatte 6-7 uavhengige enheter) vil kjenne på avmakt dersom jeg mottar beskjeder som overskrider hva arbeidsminnet mitt faktisk klarer å behandle. Vi som er voksne har lært oss å systematisere innhold, slik at vi faktisk klarer å oppfatte mye av den informasjonen vi vil bearbeide. Ved å systematisere innholdet blir det med andre ord færre enheter å huske på, slik at vi får et mentalt overskudd. Ved innlæringen av en sangtekst for eksempel, vil vi gjerne jobbe med å lære en og en del utenat før vi setter sammen hele sangen. Dette avhenger naturligvis av sangens kompleksitet, men ved å lære enkeltdeler før vi jobber med hele sangen, da spiller vi på lag med eget arbeidsminne slik at vi faktisk blir i stand til å gjennomføre og lære oss aktiviteten. Det samme gjelder også for barn. Jobb med små musikalske deler av gangen og repeter dette til det ikke krever like mye av barnets arbeidsminne. For barn med særlige behov er det generelt nødvendig med flere repetisjoner før stoffet fester seg.
Delta i fiksjonen og vær varsom med spørsmål
Når vi skal engasjere en hel barnegruppe, må vi delta i leken, være i fiksjonen med hele oss. Om vi tar et skritt tilbake og inntar en betrakterrolle går vi ut av fiksjonen. Dette smitter naturligvis over på barna og vil påvirke grad av tilstedeværelse. Mitt råd er derfor å begrense spørsmål som «har dere det gøy?», eller «har dere lyst til å synge denne sangen?». Jeg har stilt disse spørsmålene selv. Det ligger liksom litt latent i oss at vi søker barnets bekreftelse, men jeg kan jo se om barna har det moro. Dette trenger jeg stengt tatt ikke å spørre om. Ved å få slike spørsmål trekkes barna litt ut av fiksjonen, ut av leken, for å vurdere om det vi gjør sammen er moro eller ikke. Det kan skape et uheldig brudd i flyten vi har sammen, og mange vil nok kanskje benytte anledningen til å svare at «nei, det er kjedelig», selv om kroppsspråket gjerne viser noe annet. Utfordringen er at slike brudd åpner opp for uro. Vi går ut av den musikalske leken, tar et skritt tilbake og søker en vurdering av det vi har holdt på med sammen. Ved at noen barn roper ut at de kjeder seg, smitter gjerne dette over på flere som mister fokus og innlevelse. Dette betyr ikke at barna ikke skal medvirke, snarere tvert imot, men selve medvirkningen handler om den musikalske deltagelsen. Musikken kan alle være med på å forme. Spørsmål som omhandler verdien av det vi gjør er derimot ikke alle i stand til å respondere på. Barn kan gjennomføre sangvalg ved å velge konkreter som symboliserer sangene, eller ved at de sier hvilken sang de vil synge. Det er imidlertid klokt å unngå å spørre hele barnegruppa om alle vil synge «Bjørnen sover» etter at Ole har valgt denne sangen. Bare syng den, og hold en høy energi fra start til slutt, da legger du til rette for å rette energien mot det dere faktisk skal gjøre sammen.
