Alt som lager lyd, lager musikk

“Man tager hva man haver”

Når vi tenker musikkutøvelse, tenker vi ofte automatisk på de tradisjonelle instrumentene vi kjenner til, i tillegg til sangstemmen vår da. Men velger vi å «flytte blikket litt» og se oss litt rundt, vil vi oppdage at vi også kan lage musikk ut av det vi omgås med til daglig.

Tekst: Siri Kvam

En spennende instrumentjakt på kjøkkenet

Denne jakten krever nok litt forberedelse, i form av å fjerne det vi ikke trenger å bruke i denne sammenhengen. Det er jo en del som ikke egner seg til det vi er på jakt etter, mens andre redskaper på kjøkkenet kan være flotte instrumenter å spille på. 

Som inspirasjonskilde kan dere høre på sangen «Her kommer Guttemusikken» av Kjell Lund. Dette er en sang som er godt kjent for generasjonen som hadde sin barndom på 60-tallet. En fengende melodi. Den er taktfast og morsom å marsjere til, enten man er ute på tur eller inne i barnehagen. (Men man bør poengtere at det ikke er greit å gå «midt i trafikken», selv om det synges slik i sangen). Lytt på Hanne Krogh sin versjon på Youtube. Her brukes omtrent alle kjøkkenredskaper fra den tiden. Melodien er flott å marsjere etter, både for liten og stor, og dere kan gjerne ta bort teksten og bare synge rytmen med stavelsene: ta-tatte-ta-ta-tatte-ta-ta.. mens dere f.eks. marsjerer rundt et bord.

Å lage egne instrumenter

Grytelokk av metall eller jern og med hanken midt på, er supre til å lage lyden av klokkespill, triangel eller cymbal. Trommestikken kan være en trepinne eller baksiden av en spiseskje. Klangen er stor, mektig og varer lenge. Lokket vibrerer skikkelig når vi slår på det, og det kan høres ut som en kirkeklokke. Tar vi på lokket, stopper vibrasjonen og tonen blir borte.

Plastbakebolle sammen med en visp, som visper rundt i bollen, passer godt sammen med to andre plastboller av ulik størrelse. Disse settes på hodet på bordet, og man bruker trepinner som trommestikker. Her får vi flere forskjellige toner, på grunn av størrelsen og hva vi gjør med bollene. Disse tre bollene, vispen og pinnene, grytelokket, utgjør et flott lite orkester som gjerne spiller sammen med flere. Finn en sang som ungene er glad i. I stedet for å begynne sangen med en gang, kan dere lage et lite forspill på kjøkkeninstrumentene. Plutselig blir sangen helt ny, og ungene har satt «sin personlige signatur» på den. Spiller en av dere gitar, så spill gjerne med som en basis. 

Forslag til forspill

Fire jevne slag i gangtempo med håndflaten i bordplaten, før slagverket tar over: Ett slag på den store bollen, ett på den minste bollen. Vispen rører hele tiden i bollen sin. Gjenta slagene en gang til og avslutt med et slag på grytelokket, før dere skal synge. Tell til tre og hold lokket i ro, for nå skal dere synge.

Har dere en nøtteknekker i metall, er denne fin å bruke som akkompagnement til sangen «Nøtteliten». Etter første setning: «Nøtteliten bor i toppen av et tre», kommer to klakk med nøtteknekkeren. Gjør dette der det er pause i sangen og språklig logisk.

Kroppen - det unike instrumentet

Vi trenger ikke gå lenger enn til oss selv. Det er utrolig mye vi kan gjøre med armer, hender, fingre, føtter, stemmen og pusten vår. Vi kan være rene orkester selv, hvis vi vil. Bare tenk på hvor mange «instrumenter» kroppen har: Med stemmen kan vi synge, hviske, rope, ule og prate.

Pusten kan samarbeide med leppene og tunga, og si prrrr, som en gammel bil og tskj, tskj, tskj som et gammelt damplokomotiv. Kanskje ungene har noen gode forslag også?

Hendene kan vi klappe med, gni de fort mot hverandre og lage vislelyder. Vi kan lage dunkelyder med håndbaken, knyttneven og fingrene. Prøv da vel og lytt til alle de forskjellige sterke og svake lydene. Fingrene kan vi knipse med, og vi kan klapse de mot hverandre. Mulighetene er mange. Se hvordan disse lydene kan «spille» sammen, og en ny verden av musikalske muligheter åpner seg for oss.

Flamenco – dansen banker på

Fortell historien om flamencoens vandring som om den var et eventyr. Vær konkret og bruk beskrivelser ungene kan se for seg. «Mal» gjerne historien ut så konkret mulig, ved bruk av kjente ord og verbale «bilder». På denne måten kan ungene leve seg inn i og identifisere seg både med dansen og musikken. 

En spennende dans banker på vår dør og vil være sammen med oss. Den heter Flamenco og er en folkedans. Den «bor» i Spania. Det er det mange som kjenner til. Men det er ikke alle som kjenner den lange vandringen denne folkedansen og musikken har gjort gjennom mange hundrede år, før den og menneskene som brukte den, slo seg ned i Spania.

Menneskene som «skapte» og brukte Flaminco, kom egentlig fra Nord-India. Men de var på vandring for å lete etter arbeid og forlot derfor hjemplassen. Etter mange, lange dager med vandring kom de fram til gamle Persia, hvor de fant arbeid og ble værende i mange år. De så at også menneskene der var glade i å lage god mat, synge sammen og danse. Akkurat som de var. De lærte litt av dansen deres, og tok noe av det som passet, inn i Flamencoen, som var deres egen dans, før de vandret videre til Egypt for å jobbe og leve.

I Egypt bodde og jobbet de i mange, mange år. Også her var menneskene glade i å lage god mat, synge, spille og danse. Dansen i Egypt var også en spennende dans, men litt annerledes enn Flamencoen de hadde med seg og dansen fra Persia. Men de fant fort ut at noe fra dansen i Egypt passet så godt sammen med Flamencoen deres, og det de hadde lært i Persia, at de kunne ta med noe også fra denne dansen og putte den inn i sin egen Flamenco, før de dro videre.

Til slutt kom de fram til en stor, solrik halvøy med hav på hver side. Dette er det landet vi nå kaller Spania. Her slo de seg ned. De ble kjent med mange spennende mennesker fra andre land. God mat laget de sammen. Sang og dans hørte med. Så lærte de litt av hverandre, byttet på å danse, danse sammen, synge og spille. Det må ha vært ordentlig morsomt.

Nå hadde Flamencoen blitt ordentlig «stor og tydelig» med impulser både herfra og derfra. Instrumenter, som vi har i dag, hadde de ikke den gang. Men sangen, dansebevegelser, føttene og særlig hælen til å trampe kraftig med og holde takten, var nok. Rytmen ble veldig viktig. Ingen hadde noter eller noe sånt. De møttes ofte på en sangcafe. Stor plass til å danse, var det ikke. Her måtte alle kroppsdelene brukes hver for seg, eller sammen. Sving med hele kroppen og armene i nærheten av kroppen. Dette skaper liv og entusiasme.

Det som ofte var vanlig, var at én begynte å trampe en rytme med hælene. Så begynte den ene etter den andre å følge på. Noen trampet samme rytme som den første gjorde, eller de la til en annen rytme som passet. En annen klappet. Flere og flere hang seg på, og så begynte noen å danse. Plutselig begynte en å synge en liten melodi, som passet til. Flere og flere ble med på sangen.

Kanskje kan dere også lage deres egen lille Flamenco? Et forslag er å bruke første strofe/setning av sangen «Kalinka» og gjenta den, samtidig som dere øker tempoet. Rytmen er sterk og pågående. Den holder «liksom taket på utøverne». Den er lett å trampe rytmen til, med et tramp på hvert første slag i takten og den betonte delen av ordet Ka-lin-ka, som jeg har markert her. Dere kan heller skape variasjonene med tempoøkning eller motsatt (ritardando) og styrkegrad. La den starte i middels tempo og styrke. Øk begge deler, for så å la hele dansen avta i styrke og tempo. Dette kan gjøres på mange sanger, der rytmen er tydelig og melodistrofen enkel.

På musikk- og instrumentjakt i skogen

I skogen har vi en unik mulighet til å fortelle ungene hvordan menneskene i «gamle dager» og kanskje nå også, brukte sang og naturens instrumenter som kommunikasjonsmiddel. Når de i tidligere tider skulle ut og se etter dyrene på gården, som var på sommerbeite i skog og mark, gikk de ofte ulike veier for å få best mulig oversikt. Men de hadde jo behov for å høre om noen var i nærheten, hvis de trengte hjelp eller ville vite om noen hadde sett geita de lette etter. Den eneste måten de kunne få kontakt på, var via stemmen, samt med hjelp av naturens instrumenter, som steiner, stokker og kvister. Var noen i nærheten og hørte dette, gav vedkommende fra seg lyd på samme måte. Da visste de at det var noen der, så kunne de spørre ved å synge. Disse spørsmålene ble kalt et Stev. De var ikke lange og ble sunget på få toner, lik det språklige tonefallet. Det «talesynges» fordi sangstemmen, med full kraft, bærer bedre enn talestemmen. På den måten kunne de holde kontakten.

Å lage sitt eget stev

Gunhild og Oddvar er ute og gjeter. De kommer bort fra hverandre, og Gunhild lurer på hvor Oddvar er. Hun banker med sin trestokk og synger kraftig «Oddvar, hvor er du?» Er Oddvar i nærheten og hører dette, svarer han «Jeg er her», og kanskje dunker han med stokken sin. Svarer han ikke, er ikke Oddvar i nærheten, og Gunhild må gå videre. 

Nå kan dere gjøre som Gunhild og Oddvar. Dere går på en fin sti i skogen.  Se om dere kan finne noen små steiner til å spille med. Små stokker og kvister er også fint. 

Finn en fin plass i skogen med trær, hauger eller berg. Plutselig ser dere at stien «deler seg opp». Guttene (Oddvar) går sammen med noen av de voksne, og forsvinner vekk for jentene (Gunhild). Jentene går en annen vei sammen med noen andre voksne. De kan ikke se hverandre, og Gunhild lurer på om Oddvar er i nærheten. Gunhild dunker på et tre med kjeppen sin og holder den ene hånden ved munnviken, for å forsterke lyden, og synger «Oddvar hvor du?». Guttene svarer og rollene byttes. Denne kan dere lage mange varianter av, både inne og ute.