Musikk som minnefabrikk

Når jeg hører The Final Countdown, ser jeg fortsatt den rosa hårbørsten og barndomsheltene som trakk meg inn i TV`n og opp på scenen. Jeg var fire år, hårbørsten gav verdens beste klang, og verden lå for mine føtter. Hva er det som gjør at enkelte sanger fra barndommen vekker så sterke minner?

Tekst: Lise Lotte Berg Ågedal

Venner og bekjente forteller om sanger som har betydd mye for dem som små, og at mange av disse sangene føres videre til deres egne barn. Klassikerne er vuggesangene som deres foreldre eller besteforeldre sang for dem ved leggetid, - sangene som bidro til at de følte seg trygge og klare for en god natts søvn. Denne sangskatten bringes gjerne videre, generasjon for generasjon. Det kan derfor virke som om mange knytter minner til sanger som har blitt repetert en rekke ganger i løpet av tidlige barneår. Repetisjon skaper trygghet, og sanger som synges til samme tid (for eksempel ved leggetid) danner en ramme rundt situasjonen som gir oss et eierskap til både sangene som presenteres og som skaper den gode forutsigbarhet barn elsker. At sangene synges i sin helhet, og at sangstemmen er så god, kommer i bakre rekke:

Trollmor ble sunget for meg hver kveld, men pappa syntes at det var litt kjedelig å synge den, så han sang alltid kortversjonen: Når trollmor har lagt sine elleve små troll, så synger hun for dem, ai ai ai ai ai boff. Ferdig!

Det var liksom pappaens egen vri som ble den «ekte» trollmorsvisa for henne. En musiker forteller om hennes minner knyttet til sangene «Vi har ei tulle med øyne blå» og «Blåmann». Hennes bestemor sang disse sangene ved leggetid samtidig som hun strøk henne på ryggen:

Jeg ville bare ligge der for alltid. Hun hadde leddgikt med krokete hender, med det var de mykeste og beste hendene i verden. Jeg pleide å synge disse sangene for min eldste datter, men etter at bestemor døde, klarer jeg ikke å synge disse uten å gråte. Jeg håper det går over etter hvert, for jeg liker sangene veldig godt.

Denne historien viser hvor nær man kan komme et barn gjennom sang og gode trygge hender som stryker over hår eller rygg. Sangen skapte her en varm og fin ramme rundt leggetid. Samtidig forbinder hun akkurat disse sangene med bestemoren slik at de gode, trygge følelsene fra barndommen blandes med en lengsel. Musikk, følelser og minner er tydelig sterkt forbundet.

Det er ikke sangene som er viktigst, men menneskene som synger dem

Flere forteller at pappas eller mammas sanger på sengekanten, eller i bilen, var det fineste de kunne lytte til i barndommen. Det kan også være veldig spennende når sanger blir dramatisert slik at man virkelig får med seg innholdet i teksten. Læreren som fortalte dette ser tilbake på en barndom hvor den lekne pappaen gjorde nattasangene spennende:

Jeg husker at pappa dro fram gitaren og sang «den uheldige mannen» med stor innlevelse og dramatisering. Det var både gøy og vondt på samme tid.

Når søskenflokken er stor, kan det være spesielt fint å bli sunget for av andre søsken:

Som barn nummer 7 i søskenflokken var det ofte storesøster som sang nattasang for meg, og jeg husker sangen hennes gjennom sprinklene i barnesenga. «Nu i ro, slumre inn lille hjertevenn min». Den sangen sitter fremdeles, og er en av flere som skaper ro og trygghet. Det er en sånn sang som sa: Du er elsket, sov trygt og godt. Jeg passer på. Ingen ting vondt skal hende deg.  

Du og jeg er sammen i musikken

Når jeg har spurt om hvilke sanger som har skapt minner fra tidlige barneår, viser det seg at det har vært vanskelig for enkelte å svare. Det er jo ikke nødvendigvis slik at minnene knyttes til kun én bestemt sang:

Far ropte alltid på meg når en av hans favoritter kom på TV eller radio, og jeg husker så godt at jeg ble løfta opp på fanget i kammerset der den brune radioen stod. Vi ble liksom til «ett» far og jeg sammen med musikken som strømmet ut. Dette er en følelse som sitter der fortsatt den dag i dag når jeg hører disse sangene.

Minnene fra barndommens sanger og musikk knyttes kanskje derfor i størst grad til det relasjonelle? Gjennom musikken knytter vi bånd til menneskene rundt oss, og den er her både for å trøste, roe ned, skape fine eller morsomme øyeblikk, og får oss til å kjenne på en rekke ulike følelser. Men hva med min egen opplevelse fra barndommen? Jeg husker det føltes som at jeg fikk elektrisk strøm i hele kroppen da jeg hørte åpningsriffet på The Final Countdown. Den var mye spilt på både radio og TV i denne perioden, og jeg løp sporenstreks bort til lydkilden for å drømme meg bort, synge med og rope «GUTTA MINE!». Jeg var som nevnt bare fire år, og foreldrene mine delte ikke denne entusiasmen for akkurat denne sangen. Hva i alle dager var greia?

Musikk og drømmer

Jeg tror svaret ligger i musikkens evne til å løfte oss opp, og få oss til å glemme tid og sted. Det er sjelden jeg har tilsvarende følelser knyttet til musikk i dag, for med en stadig mer satt «voksenhjerne» drømmer jeg kanskje ikke like lett. Å drømme seg bort og leve seg inn i hårete gitarsoloer og høyt puddelhår var derimot ingen sak i 1987. En venn forteller om en lignende drømmereise knyttet til albumet Bad av Michael Jackson;

Pappa kom hjem fra jobb i Finland med hele Bad på kassett, pluss plakat. Jeg dansa med hatt ned i øynene i sikkert to år i strekk, og dette ble starten på min store musikkinteresse. At jeg fikk denne opplevelsen som 5-åring har absolutt vært sterkt medvirkende til at jeg begynte å spille selv, og at jeg fortsatt spiller i band og turnerer i inn- og utland.

Nå skal jeg søke opp The Final Countdown på youtube, finne frem den lille rosa hårbørsten og vekke minnefabrikken min. Jeg må bare trekke for gardinene først.

Juni 2020, Lise Lotte

VIL DU LÆRE MER OM SANG OG MUSIKK MED BARN?

Meld deg inn i organisasjonen Musikk fra livets begynnelse så du vil få tilsendt fagbladet Ride ranke 3 ganger pr år, samt tilgang til kurs og digitale ressurser. Mer info: www.musikkfralivetsbegynnelse.no