Musikk for gledens skyld

Noen ganger glemmer vi det viktigste når vi legitimerer arbeidet vårt. Det at vi i det hele tatt kan føle på at vi må forsvare hvorfor vi bruker mye tid på musikk i barnehagen, er i seg selv problematisk. Spesielt når vi ser hvilken glede det faktisk gir. Holder ikke det da?

Tekst: Lise Lotte Ågedal

Med tittelen Musikk for gledens skyld går mine tanker umiddelbart til en bok som har markert seg innen musikkterapifeltet: Når gleden er målet av Sissel Johanna Bakken (1998). Boka hennes har en riktig befriende tittel synes jeg. Er det ikke nettopp gleden som er det viktigste da, når vi jobber med barn og musikk? Tilbake til min egen studietid husker jeg at jeg ofte måtte forklare hvorfor det var viktig å jobbe med musikk i barnehage og skole. Dette gjaldt spesielt når jeg snakket med andre utenfor fagfeltet. Jeg husker at jeg argumenterte for musikkens virkning på språk, sosial kompetanse og motoriske evner. Dette gav gehør på et vis. Jeg opplevde at andre forstod hvor viktig musikk faktisk var når jeg kunne vise til at positive atferdsendringer kunne skje som et resultat av musikalsk aktivitet.

Jeg ser samtidig at det viktigste ikke ble snakket så mye om, da jeg hovedsakelig var opptatt av å fortelle om musikkens effekt på funksjoner som språk eller sosiale ferdigheter. Nå, mange år senere, ser jeg jo at musikkglede ligger til grunn for all musikalsk aktivitet vi gjør med barn. Uten glede tror jeg ikke at barn vil delta i særlig grad, så uten selve gleden vil andre utenommusikalske mål heller ikke nås. Det er musikkgleden som skaper selve motivasjonen for å synge, spille eller danse. Dessuten bør det være et mål i seg selv at barn opplever glede og trives sammen i barnehagen. Glede, mestring og samhold fremmer jo barnets selvfølelse og livsmestring.

Holder det ikke at barna bare har det moro da?

I min jobb som underviser på OsloMET snakker jeg daglig med barnehagelærerstudenter om musikk. Musikkfaget knyttes gjerne til rammeplanen, og studentene skal både lære musikk-metodikk og kjenne til hvorfor vi bør jobbe med musikk i barnehagen. I en av undervisningsøktene snakket jeg om hvordan musikk kunne styrke barnas språklige ferdigheter. Etter at jeg hadde snakket meg gjennom tematikken spurte en student; Holder det ikke at barna bare har det moro da? Må de lære noe hele tiden?

Jeg ble så glad over å få dette spørsmålet, for den våkne studenten hadde jo helt rett. Lek og glede bør være det aller viktigste i barnehagen, og jeg er helt enig i at vi kan tillegge andre aspekter alt for stor plass når vi for eksempel skal argumentere for musikkens betydning. Likevel vet vi jo at barn utvikler ulike sider av seg selv når de synger og spiller, enten alene eller sammen med andre barn. Det er ingen grunn til å skulle holde dette hemmelig, for å bevare musikkgleden og verne om musikk for musikkens del. Jeg tenker; ja takk, begge deler. Når vi legger opp til gode samlinger hvor barna får medvirke, da er sannsynligheten stor for at de finner glede i å synge sammen med andre. Gjennom dette vil barna utvikle både språk, styrke relasjonene seg imellom og få bedre sosiale evner. 

Gleden ved å synge for seg selv

Om du observerer barn som leker alene, vil du veldig ofte oppdage at de synger for seg selv. De kan være helt oppslukt av leken og synger om det de gjør. Det er som om det de leker med, blir levende på et vis, -dukken får en stemme. Barnet kan gi lyd til bevegelsene leken gjør, eller synge det leken har å si. Dette omtales som barnets spontansang og er en helt naturlig del av barnekulturen. Jeg har to jenter på 3 og 4 år som synger mer enn de snakker, spesielt når de leker alene. Det er som om spontansangen pakker inn leken og bidrar til at de kommer inn i en flytsone. Min opplevelse er at de finner stor glede i å synge når dette skjer helt spontant, og at de er i musikken med hele seg. Om jeg ser denne aktiviteten i et større perspektiv, observerer jeg jo at jentene synger på de lydene de har, og at de har utviklet store deler av språket sitt gjennom nettopp sin egen spontansang. Det å synge er en naturlig uttrykksform for små barn, da barn synger før de snakker. Vi voksne kan bare legge til rette for at denne uttrykksformen fortsetter å leve, og at barna skal glede seg over å kunne uttrykke seg med sang.

Når favorittsangen ikke trøster

Det er ikke nødvendigvis slik at musikk alltid vil gi gledelige opplevelser. Det avhenger av hvilke sanger som synges, i hvilke situasjoner, hvem som er til stede og barnets allmenntilstand. I samtale med en mor som har en 3 år gammel sønn,, fikk jeg høre at selv yndlingssangen ikke fungerer i de situasjonene hvor barnet er trøtt og sliten. – Jeg erfarte senest i dag, da poden var særdeles sliten etter første dag på stor avdeling, at gleden over yndlingssangen ikke var der. Han var sliten, sur og grinete, og vi prøvde å lette stemningen med «Mikkel Rev», fortalte hun. Resultatet var at barnet gråtkvalt hadde uttalt at han ikke orket å høre en sang akkurat nå. – Jeg tror nettopp det å respektere ønsket og behovet for at barnet noen ganger vil ha musikk og andre ganger ikke, er viktig. Noen ganger er det godt med stillhet, som igjen vil skape en enda større glede over å kunne synge eller høre musikk senere når man er klar for det, smiler hun. Moren til barnet fortalte meg videre om hvor godt det var for henne at barnet klarte å uttrykke hva han ønsket seg i ulike situasjoner når det kom til musikk, og at det var viktig at hun og pappaen respekterte dette.

Kan musikkundervisning hemme musikkgleden?

I samtaler med voksne får jeg ofte høre at noen mener de ikke kan synge, og at de fikk høre dette allerede som barn. Etter at læreren på barneskolen ba de om å dempe seg eller flytte seg unna mikrofonen, slik at de ikke ødela for «de andre», har mange senere holdt nebbet lukket i sangstunder. En dame fortalte med nylig at hun hadde blitt god til å mime som et resultat av dette, og at hun begynte med det allerede som barn. – Da ødela jeg ikke for noen, samtidig som ingen kunne si at jeg ikke deltok, sa hun. Hvor er musikkgleden her, og hvilken rett har vi voksne til å frarøve barna muligheten til å utvikle seg? Vi som jobber med små og store barn har en enorm påvirkningsmulighet, og kan være med på å både fremme og begrense barnets musikkglede. 

Betyr dette at vi ikke skal kunne veilede barn som ikke treffer tonen eller barn som spiller urytmisk på rytmeinstrumenter? Mange vil nok kvie seg for nettopp det, i frykt for å ødelegge barnets videre musikalske utvikling. Jeg mener imidlertid at du ikke skal være redd for å veilede små barn i musikalske sammenhenger, men at det er viktig å ha en bevissthet om hva du gjør. Vi kan ikke forvente at små barn treffer de riktige tonene når vi synger sammen, eller at barna spiller rytmisk fra start til slutt. Det vi imidlertid kan gjøre som voksenpersoner, er å legge opp til en musikksamling hvor barna klarer å delta på en best mulig måte. Vi kan synge lyst nok slik at barna klarer å treffe mange av tonene, og synge sakte nok slik at barna evner å henge med.

Spille i samme rytme

Når det kommer til rytmisk spill kan det være en fordel å spille sammen med barna på store trommer. Jeg ser at mange barnehageansatte velger å la barna spille på rytmeegg eller maracas. Dette er svært vanskelige instrumenter å spille rytmisk på. Tenk heller store grovmotoriske bevegelser i en begynnelsesfase, hvor barnet kan speile din bevegelse ved at du spiller med store, jevne slag på ei tromme sammen med barnet. Fremfor å fortelle barnet at det spiller feil blir du en rollemodell som barnet kan kopiere. Det hender at jeg sier; - hør på musikken, så spiller vi rytmen sammen! Dette gjør jeg dersom barnet spiller i sitt eget tempo uten å følge musikken. Min opplevelse er at barn gjerne synes det er morsommere å spille når de opplever å spille i takt med musikken, enn å spille noe som ikke gir den samme grooven (ved at de for eksempel spiller så fort de kan, som er ganske vanlig i en startfase). Hent de inn ved å vise hvor tempoet ligger, og spill gjerne på det samme instrumentet som barna. Mestring gir musikkglede. Det er selvsagt ingen ting i veien med å spille på rytmeegg, da mange barn finner stor glede i å gjøre dette. Poenget er bare at det kan være mer krevende å spille rytmisk på dette enn på ei tromme. En positiv side med rytmeegget er imidlertid at det et enkelt å holde, selv for de minste.

Når det kommer til å veilede sang er dette litt mindre håndfast, og det er ikke like lett å synge de «riktige tonene» for alle. Barnets gehør og stemmebånd må trenes for å få til dette, og da er det beste du kan gjøre å bare la barnet synge, igjen og igjen, sammen med en tydelig voksenstemme som ligger i et barnevennlig leie. Oppmuntre til deltagelse fremfor tonetreff mener jeg, så vil tonetreff for de aller fleste komme av seg selv i takt med barnets utvikling. På den måten legger du til rette for at barnet skal oppleve glede ved å synge, og da er sannsynligheten stor for at det vil fortsette med dette.

Gleden ved at barna får holde på

Jeg husker at jeg selv som barn var publikum på en kulturskoleavslutning hvor «minigospel» skulle opptre. Denne sanggruppa bestod av barn mellom 4 og 7 år, hvor jeg spesielt la merke til ett barn. Gutten jeg snakker om, sang-hylte av full kraft og overdøvet alle de andre barna, og jeg husker han fortsatt i dag, 30 år senere. Jeg husker at jeg ble glad for at de voksne ikke stoppet han, da han ikke gjorde dette for å tulle eller være klovn. Han levde seg inn i musikken med hele seg og musikkgleden lyste av han. Det var vel ikke et eneste menneske i publikum som ikke smilte heller. 

Musikkglede for alle

På en annen side kan en slik sang-hyling begrense musikkopplevelsen til de andre barna i gruppa, som ikke vil høres gjennom lydmuren. Om du har en slik ivrig sanger i din barnegruppe, kan det være fint å jobbe med musikalske kontraster. Vi skal først synge med svak stemme, deretter litt sterkere, og så avslutter vi med å synge med kraftig stemme. Tilsvarende kan dere jobbe med tempo, hvor sangen kan gjennomføres i ulik hastighet. På den måten kan man jobbe med samklang og samarbeid i gruppa uten at barnet får høre at han synger feil eller for kraftig. Musikkgleden kan altså ivaretas ved å jobbe med musikalske grunnelementer og samklang, - ikke ved å fokusere på en deltagelse vi mener er feil.