Min musikkbagasje

Tekst: Cecilie Hartsang.
For- og etterord av Lise Lotte Ågedal

Forord

Som en del av barnehagelærerutdannelsen skal alle studenter reflektere over sin musikkbagasje. Hva har egentlig musikk betydd for deg i ditt liv, og hvordan har det formet din historie? Når vi tenker over hvordan musikk har virket inn på vår hverdag og gitt oss minner for livet, da blir musikkens plass og betydning i barnehagen så åpenbar. Cecilie Hartsang har som en del av studiet reflektert over sin musikkbagasje. Teksten hennes satte i gang ulike følelser hos meg, akkurat slik musikk gjør.  Les hennes historie og tenk over hvordan din egen historie ser ut. Hvilke musikalske erfaringer og opplevelser ønsker vi å gi videre til barna vi er sammen med?

Flygelet

Farfar hadde et lite flygel i stuen. Helt fra han og bestemor flyttet inn i leiligheten på Kirkeveien mot slutten av 1930-årene, til de bodde i et lite hus på Hoff fra slutten av 1960-årene, hadde flygelet hedersplass og var i bruk nesten hver dag. Ingen ting ved farfar og bestemor var prangende eller pompøst, de var måteholdene og hardt arbeidende mennesker. Stuen var beskjedent og nøkternt innredet med møbler som holdt seg fra de giftet seg til den dagen de begge var gått bort. Det var flygelet alle først la merke til og som fristet med sine tangenter og blanke overflate.

Farfar ville ikke høre på klunking; ville du spille, måtte du kunne spille. I hvert fall litt. Selv satte han seg uoppfordret og spilte med lukkede øyne og hodet lent bakover, ofte på et tema han øvde på eller som han syntes var vakkert. Han kunne rope med rørt stemme; -Hør nå! Så spilte han om igjen en frase fra Chopins nocturnes eller Schuberts impromptus. Så kunne han si at han valgte å spille den litt annerledes enn Arthur Rubinstein, og min far ville mumle noe utydelig ute på kjøkkenet. Klaver ble soundtracket til min barndom, enten sammen med et helt orkester i Mozarts klaverkonserter, eller ved at vi ble vekket søndag morgen av Beethovens symfoni, dog uten klaveret, på høyeste volum når far syntes at tenåringsdøtre hadde sovet lenge nok og egget var kokt.

Musikk var eventyr

Jeg kan ikke huske at vi gikk og så Disneys tegnefilm med Robin Hood, men jeg kan fremdeles hele lydbildet og alle sangene til filmen. Vi hadde den på LP og jeg satte den på selv, gjemte meg bak lenestolen ved høyttaleren, og hørte Øystein Sunde og de andre norske skuespillerne lede meg gjennom historien og sangene så mange ganger at Anita fra Danmark sa at nu er det sgu nok. Trond Viggo kom med platen om Kua med fletter og den var morsommere enn Stian med sekken.

Foreldrenes musikk

Jeg lærte meg å plystre på innover-pust hengende over forsetene i bilen, fordi Roger Whittaker var i kassettspilleren. Jeg nynnet på La Traviata mens jeg bygget Lego og lekte svanesjøen til Tsjajkovskij. Barndommens musikk var preget av det foreldrene mine hørte på, for Sånt är livet ifølge Anita Lindblom. Fremdeles minner Johnny Cash meg om kjøreturen i høstmørket fra Hosle i Bærum til Vestkantbadet på Solli Plass hver dame-dag når min mor lengtet inn til Oslo sentrum og varmen fra vannet og kvinnelig selskap. Dean Martin og Frank Sinatra kunne alltid sjarmere min mor og sende henne ut i en drømmeliknende tilstand der en grønn Dunhill ble gravet frem fra en skuff og røkt sakte i stuen mens vi ble bedt om å leke et annet sted. Men ingen var vel egentlig som Elvis. Mors evigvarende ungpikeforelskelse som i mine øyne ikke lenger hadde et utseende som matchet stemmen, og som hadde overdrevne preferanser i sceneklær.

Ungdomstiden

Musikk var lengsel og rastløshet etter å oppleve noe da jeg var i tenårene. 80-tallet spilte på unge, store følelser; søsteren min var dypt forelsket i Bruce Springsteen, jeg ville danse fotløs med Kevin Bacon, vi ville gjerne at noen skulle take my breath away, mens Ulf Lundell tok det det hele inn til beinet med en stemme som rispet som den vassa eggen. Jeg var Ung och stolt med Eva Dahlgren, hørte på Wham! og Depeche Mode. Ofte var musikk underholdning for oss, med innslag av britisk punk som stod for hele generasjonens forakt for det meste, og av Band Aid som skulle løse verdensproblem. Da vi fikk tilgang til Sky Channel hørte vi ikke bare musikk, vi så den. Madonna var ikke den beste sangeren vi hadde hørt, men altså; hvem ville ikke kle seg som henne, være som henne? Venninnen min Veslemøy var i hvert fall én.

Mor hadde vært på reise til USA og kjøpt en plate hun hadde fått anbefalt til unge, norske jenter. Vi hadde ikke hørt om artisten før, men albumcoveret var helt spesielt; blomster spredt på en hvit bakgrunn i kontrast til det nattlige bildet av en liten fyr på motorsykkel i lilla dress. Vi var ingen vågale 80-talls jenter, min søster og jeg. Det ble aldri noen tur til Roskilde. Søsteren min hadde ferskt sertifikat da hun kjørte til Eurythmics i Drammenshallen og kom hjem med en konsertplakat som fortsatt henger på pikerommet. Et par år senere kunne jeg dra til Gøteborg på utendørskonsert med Michael Jackson, som var Bad lenge før han dinglet en baby over rekkverket. Simply Red, Fine Young Cannibals og INXS ble spilt på Sony Walkman på rommet av hensyn til naboene.

Musikk var flukt

På hytta om sommeren, når reiseradioen var slutt og det ble stille resten av dagen, når det var timer som skulle fylles og rastløsheten måtte takles, og vi lette etter en vei ut av feriens klamme grep, da var det musikken som reddet oss. Far kjøpte Man on the line til søsteren min og meg sommeren før ungdomsskolen. Vi lå under en tilbakeholden sol på lunkne svaberg og hørte den om og om igjen. Nå, flere tiår senere, slår det meg at tittelsporet muligens hadde noe med våre foreldres skilsmisse å gjøre. Vi konsumerte musikk, grådig, sjangerdøvt og nådeløst. The Doors ble vår russetid. The Smiths? Enten blodfan eller uvitende. Supertramp? Selvfølgelig. Det å få høre om et nytt band eller en artist og så aktivt oppsøke musikken. Gå inn i en platebutikk og be om å få høre en nylig utkommet plate med hodetelefonenes skumgummi godt inn i ørenes irrganger, mens du leste tekster og så på coverbildet, det var en følelse av oppdagelse og horisontutvidelse.  

Musikk var tilhørighet

Da jeg var moden student i Skottland og så mine foreldres musikkvalg i hjemlengselens lys, hadde jeg gjort opptak på blandingskassetter med et utvalg av Joe Dassin, Léo Ferré, Charles Aznavour, Jacques Brel, Mireille Mathieu og Edith Piaf. Jeg trakk med meg en intetanende kjæreste da de satte opp Les Parapluies de Cherbourg på The Cameo. Ironisk nok har jeg aldri blitt god i fransk, hvilket beviser for meg at musikken taler et språk som alle forstår.

Musikk er historie

Det ligger nedgravde minne-forbindelser mellom øret og nervesystemet som springer frem, klare som kildevann, når jeg hører en opptakt eller et anslag. Jeg har arvet musikk av besteforeldre, foreldre og gir forhåpentlig noe videre til barna mine. En drøm gikk i knas da jeg ved en tilfeldighet oppdaget at fingersettingen på notene ikke alltid matchet tangentene på pianoet, og min pianolærer, som for det meste gråt over sin manns pipe som lå kald i askebegeret (litt som han selv), sa at det var for sent og at alt håp var ute for meg. Det har ikke stoppet meg fra å utforske og tillegge musikk til livets evige rullende faser. Før barnas inntogsmarsj overdøvet det meste, fikk jeg hørt på en del jazz og får jevnlig påfyll av en allvitende og barnløs venninne. I min middelaldrende og tilsynelatende lugne tilværelse begeistres jeg av unge artister som speiler den ungjenta jeg tror jeg er fremdeles. Her i huset er musikk viktig til hverdags og til fest, både som inspirasjon og til utløp for følelser. Min far har begynt å tenke på sin egen begravelse, og da er det ikke hvem som eventuelt skal si noe han bryr seg om. Det er hva vi skal spille. Hva vi skal lytte til når vi skal si farvel. Det sier litt om musikk. Og om far.

Etterord

I denne selvbiografiske teksten ser vi tydelig hvordan musikkopplevelser kan forme et liv. Musikk får oss til å drømme, fantasere, flykte og føle. Den har også en hel spesiell evne til å føre mennesker sammen. Vi kan se på musikkens plass i barnehagen på tilsvarende måte. Vi synger med barna for å gledes, for å få gode opplevelser sammen, for å drømme, fantasere, flykte og føle. I barnas lek ser vi hvordan sang er en helt naturlig del av frileken, hvor de synger om det de gjør og ønsker å gjøre. Takk for en inspirerende reise inn i ditt historiske musikkarkiv, Cecilie!