Kan alle synge?

Spørsmålet provoserer, vekker undring og splitter mange fagfolk. Hva innebærer det egentlig å kunne synge?  Er god sangstemme noe man har eller ikke har?

Tekst: Lise Lotte Ågedal
Takk til Bente Bogen for innspill.

Høye skuldre

-Jeg kan ikke synge, sier barnehagelærer-studenten mens hun ler oppgitt og ser ned i gulvet. Vi starter dagens musikkøkt med litt koroppvarming, og jeg som lærer jobber for å engasjere alle med i fellessangen. -Det er klart du kan synge, sier jeg selvsikkert. -Alle mennesker har en iboende musikalsk identitet, og vi synger jo før vi begynner å snakke. Spedbarnet kommuniserer via musikalske virkemidler. Det bruker melodi, leker med ulike rytmer og klanger i sin tidlige kommunikasjon med omsorgspersonene sine. I kraft av å være et menneske er du musikalsk, sier jeg stolt. Studenten har tålmodig latt meg snakke ferdig og følger opp med; - Greia er at jeg synger stygt rett og slett. Jeg treffer ikke ei eneste tone. Det er egentlig best for dere om jeg ikke synger. Bare spør søstera mi.

Eksempelet over er fiktivt, men det illustrerer likevel virkeligheten, for slik er hverdagen for meg. Det er overraskende mange som går rundt og ser på seg selv som umusikalske og som mener at de gjør verden en tjeneste ved å ikke synge foran andre. Det å synge var «noe vi bare gjorde» som barn. Sangen var en inkludert del av leken eller kommunikasjonen vår. I søken etter å forstå hvordan sang kan knyttes til høye skuldre, altså hvorfor noen blir anspent og stresset av å synge, skal jeg se på spørsmålet: Kan alle synge?

Om det å kunne synge handler om å kunne lage en stemt lyd med en viss varighet og sette sammen ulike toner, kan jo de aller fleste synge. Om det handler om å fremføre tonene i en presis tonehøyde (korrekt stemmepitch) i en bestemt rekkefølge, vil noen oppleve at de har utfordringer. Til det å treffe nøyaktig pitch (eller «synge rent» som vi gjerne sier) har jeg noen erfaringer som jeg ønsker å dele.

Å treffe tonene

I mine yngre år deltok jeg i flere revyer med andre amatørsangere og amatørskuespillere. En av skuespillerne jeg jobbet med sang av full kraft, men han sang ikke de samme tonene som stod på notearket. Det hele hørtes litt selvkomponert ut. Det ble liksom nye versjoner av sangen hver eneste gang. Om jeg skal være helt ærlig; han sang skikkelig surt. For meg var det en litt underlig opplevelse at han ikke hørte dette selv. Det var tydelig at han fant stor glede i å synge, og han var vel den av oss som øvde definitivt mest på sitt sang- og dansenummer, og den som sang med størst selvtillit. En dag skjedde det noe, for plutselig sang han helt klokkerent! Han traff hver eneste tone! Hvordan var det mulig? Hva hadde skjedd? Det som hadde skjedd var at orkesteret hadde lagt sangen i en litt lysere toneart, og tilpasset tonearten til hans stemmeleie. Toneart har nemlig enormt mye å si, for både voksne og barn, når det kommer til å synge rent. Dette har jeg også opplevd i arbeid med andre amatørsangere, både ungdommer, barn og voksne. Ved å jobbe med å finne passende toneart har ungdommer som tidligere bommet på de fleste toner, plutselig vist at de kan synge rent. Dette gjelder selvsagt også for små barn. Om sangen legges for lavt vil barna slite med å synge rent, nettopp fordi det er umulig å treffe tonene som ligger under barnets register. Mange barn kompenserer gjerne ved å synge i en toneart som ligger et kvart- eller kvint-sprang unna, og altså synge parallelt i en annen toneart dersom sangen ligger for lavt. Hva forteller disse erfaringene meg? Min kollega fra revyen sang jo veldig surt i begynnelsen av innlæringsperioden, men da han fikk synge sangen i en passende toneart sang han helt rent. Dette viser at det kan være hårfine grenser mellom det å oppleve at man synger bra eller dårlig, og at det «å kunne synge» kan ha en sammenheng med valg av toneart, oppvarming av stemmen og oppøving av stemmekontroll. Stemmen er en muskel som styrkes ved trening, akkurat som kroppens øvrige muskulatur, og det hjelper å trene.

 Sangens funksjon

Spørsmålet om man kan synge eller ikke bør også ses i lys av sangens funksjon. Enkelte vil nok nemlig oppleve at de kan synge i enkelte sammenhenger, mens de ikke strekker til i andre. For å kunne besvare spørsmålet er det derfor nødvendig å se på sangens funksjon. Jeg har jobbet med mennesker som har fått venstresidig hjerneslag. De hadde alle vansker med å formidle det de ønsket å si via tale, ettersom språket prosesseres via venstre hjernehalvdel som var skadet. Den høyre hjernehalvdelen derimot var frisk, og her foregår prosessering av det melodiske. Det var ingen av de jeg jobbet med som mente at de ikke kunne synge! Det var ikke et tema engang. Sangen ble her et verktøy for å klare å formidle det de ønsket å si. De brukte all sin energi på å få frem ord og setninger via sang, som gjorde det mulig å trene opp kommunikasjonsevnen igjen. Det er klart de kunne synge! Ordene kom jo mye lettere ut når de sang sammenlignet med når de snakket!

På fotballkamper dannes det gjerne grupper som heier frem sitt lag, hvor de synger for å skape stemning på tribunen. Sangens funksjon her handler om å få frem et budskap («Heia Brann»), engasjere, skape stemning og vise tilhørighet. Mange av de samme menneskene som står og synger av full kraft på tribunen vil mene at de ikke kan synge dersom du snakker med dem i en annen setting. Musikkens funksjon og rammene for sangdeltagelsen har med andre ord mye å si for hvordan vi opplever og vurderer vår egen sang.

Mange av studentene på barnehagelærer-utdannelsen forteller om at det er lett å synge for barn, men at det er ubehagelig å synge foran medstudenter eller kollegaer. Her kan vi også koble inn betydningen av sangens funksjon. I barnehagen handler sangen om felles lek og deltagelse, mens sangen i klasserommet blir annerledes. Her blir studentene mer selvbevisste og selvkritiske når de synger for eller med andre voksne. Sangen endrer dermed funksjon fra å skulle skape et fellesskap i barnehagen til å skulle prestere på studiet.

Kan alle synge?

Det å kunne synge kobles gjerne til å synge rent og til å treffe takt, rytme og melodi. Når vi vet at stimulering av sangstemmen og valg av toneart har mye å si for hvordan vi synger, da vet vi at svaret på spørsmålet ikke er svart-hvitt. Jo mer du trener, jo større er sannsynligheten for at du kan være en trygg sanger, og oppleve at du kan synge. Opplevelsen av å kunne synge handler også om sangens funksjon, altså grunnen til at vi synger sammen. Noen vil med andre ord føle at de kan synge når de er på fotballkamp, eller når de skal synge for barnet sitt ved leggetid, men føle at de kommer til kort dersom de skal synge alene foran kollegaer eller medstudenter.

Som underviser på barnehagelærerutdannelsen er jeg og mine kollegaer definitivt mest opptatt av at studentene skal synge mye i barnehagene, uansett. Det er samtidig slik at det vil være lettere for barn å synge sammen med den voksne dersom melodien fremføres tilnærmet lik originalen, - i alle fall at melodien virker kjent for barna ved at den fremføres på nesten lik måte hver gang. Det er derfor viktig å øve på å synge i passende tonearter og jobbe med å holde en melodi, slik at studentene trygges som profesjonsutøvere i barnehagen.

Vi kan samtidig ikke komme utenom tilstanden amusi, som ofte omtales som tonedøvhet. Mennesker med amusi har utfordringer med å kjenne igjen og synge melodier. Dette innebærer vansker med å skille ulike toner fra hverandre, og starte på den samme tonen som andre synger. Jeg vil likevel hevde at alle kan synge, også mennesker med amusi, og at enkle tilpasninger kan føre til at alle kan kjenne på sangglede, mening og mestring. En sangtekst kan for eksempel fremføres som en fortelling, hvor man snakke-synger melodien. Da er det ikke så nøye hvordan melodien formes, men mer viktig å formidle med innlevelse. Vi kan delta i barnas sanglige lek (spontansang) hvor vi sammen med barna synger om bilens kjøretur eller dukkens gåtur i skogen. Vi kan synge ulike beskjeder, nynne for å trøste eller hoie-synge for å engasjere til fysisk lek på huska. Sangen er for alle, og alle skal kunne ta den i bruk.