Den spontansyngende barnehagelærer

Det finnes enkle knep som kan styrke sangkulturen i barnehagen, og det handler ikke nødvendigvis om at barnehagelærere må lære seg flere sanger, mestre et instrument eller synge på en bestemt måte. Det kan være så enkelt som å synge om det som skjer, her og nå.

Tekst: Lise Lotte Ågedal

Barnehagen som komposisjonsverksted

Det er fredag ettermiddag, og jeg går for å hente barna mine i barnehagen. Jeg kjenner at jeg er litt sliten etter ukas oppgaver og gleder meg til en rolig helg. I det jeg åpner den hengslete smijernsporten, våkner jeg imidlertid litt til. Her hører jeg en kakofoni av ulike lyder. Er det musikk? Jeg hører i alle fall noe som kan minne om sangstrofer, smeltet sammen med lek, hyl og ivrige barneføtter. Se for dere en drømmesituasjon, hvor barnehagen oppleves som et komposisjonsverksted, både for barn og ansatte, hvor musikk skapes på alle mulige plasser; i huska, i sandkassa, ved spisebordet og i garderoben. Med litt velvilje var det dette jeg observerte denne fredags ettermiddagen. Barnas lek ble akkompagnert av sang og rytmer som de skapte selv, og det så ut som de gjorde dette helt uten å tenke over at de faktisk musiserte. Når barn synger slik, spontant for seg selv eller i lek med andre, hører vi det vi kaller for barnets spontansang. Barns spontansang er noe jeg er veldig opptatt av, nettopp fordi det er så nært knyttet til barnets lek og utforskning. Når de gjør dette, leker de også med språklyder og ulike måter å kommunisere på. Som en del av min arbeidshverdag besøker jeg ulike barnehager, og jeg ser at spontansangen utfolder seg noe ulikt fra sted til sted, og at det er store forskjeller mellom barnehager og avdelinger. Hvorfor er det egentlig slik?

Voksne som sanglige rollemodeller

Barnehagelærere jeg har snakket med, forteller at større barn synger mindre i lek fordi de har et bedre utviklet talespråk, og at denne spontansangen derfor avtar noe i takt med barnets verbalspråklige utvikling. Dette gir jo mening, men det er også store forskjeller her. I enkelte barnehager jeg har besøkt, synger også de store barna mye når de leker alene eller sammen med andre, mens jeg ikke har observert særlig spontansang hos den samme aldersgruppa andre steder. Hvorfor forsvinner gradvis spontansangen for enkelte? Ut fra mine samtaler med barnehagelærere har jeg fått kjennskap til at det generelt synges mindre med de store barna, sammenlignet med de yngre. Det er nok en av årsakene. Jeg tror også at vi generelt er flinkere til å improvisere og finne på nye sanger «i farta» når vi jobber med de minste. Dette vil nok flere kvie seg for å gjøre, når de jobber med større barn. Grunnen til dette er kanskje at vi ikke vil være for barnslige eller behandle barna som yngre enn hva de er. Det er i den sammenheng viktig å understreke at spontansang blant voksne slett ikke trenger å være barnslig, og at vi lett kan tilpasse innholdet til aldersgruppa vi jobber med. Den enkleste måten å illustrere dette på, er å synge beskjeder fremfor å snakke dem, eller at vi rett og slett plukker opp noe barna synger spontant og synger sammen med dem. Jeg har stor tro på at voksne som synger spontant med barnehagebarn, uavhengig av alder, vil erfare at barna vil herme atferden. For å beskrive dette skal jeg ta dere med inn i klasserommet på OsloMET og deretter ut i barnehagene hvor spontansyngende barnehagelærere fikk utfolde seg.

Språkarbeid med sang

Dagens leksjon handlet om hvordan vi kan bruke musikk for å styrke både kommunikasjon og språk i barnehagen. – Det enkleste dere kan gjøre for å styrke barnas språk er faktisk å oppmuntre dem til spontansang, og det gjør dere ved å selv synge om det som skjer i barnehagen. Tenk enkelt og bare syng om det dere gjør, eller det dere holder på med sammen. Om dere er i garderoben for eksempel, da kan dere «synge på» votten eller lua. «Ja, her er en vott og den er din, og den skal på hånden din. En liten vott-vott-vott, skal på din hånd-hånd-hånd.» Det trenger på ingen måte å rime, og melodien kan dere finne på i farta. Det handler om å tørre å prøve, for dere synger jo bare om det dere ser og gjør.

Etter denne korte talen om spontansyngende barnehagelærere ble jeg sett på med undring og sunn skepsis. Jeg forstår skepsisen, og skjønner at det kan høres ganske merkelig ut, men jeg oppfordret dem likevel til å prøve. -Betyr dette at vi bare skal synge om det vi gjør? Jeg bekreftet at dette stemte. Det handler rett og slett om å synge som en naturlig og lekende del av kommunikasjonen. - I en startfase vil det nok oppleves enklere å gjøre dette i sitasjoner hvor andre voksne ikke hører hva dere holder på med. Da blir dere litt mindre selvkritiske og kan nok lettere våge å synge om det som skjer, svarte jeg. Jeg observerte en studentgruppe hvor noen virket nysgjerrige, mens andre satt med armene i kors og så på meg, som om jeg hadde sagt noe veldig merkelig. Endringsarbeid i barnehagen kan handle om å teste ut ting som man aldri har gjort tidligere, og da er det helt naturlig at enkelte kan kjenne på en sunn skepsis.

Erfaringsutveksling

Jeg møtte den samme gjengen med studenter tre uker senere. En av studentene sa han hadde forsøkt å synge om det som skjedde i barnehagen, sånn på ren impuls. Dette hadde han ikke gjort tidligere, og han var tydelig begeistret over resultatet:

- Vet du hva som skjedde? Jeg bare satt ute, sammen med en liten gruppe barn og sang om det vi gjorde. Jeg måtte jo teste det ut, ikke sant? Jeg satt i sandkassa og sang om bøtta og spaden. «Dunk-dunk-dunke på bøtta!» Plutselig begynte et av barna å svare på alt jeg sa. Hun imiterte faktisk hvert eneste ord og hver eneste lyd, og dette er et barn jeg ikke har hørt snakke tidligere. Jeg ante ikke at hun klarte å uttale alle disse ordene! Vi holdt på slik lenge, og noen flere barn kom til. Det var helt, ja hva kan jeg si? Det var helt magisk! Spesialpedagogen til dette barnet fortalte meg at de stort sett kommuniserte via sang, og det kom på meg som en stor overraskelse at det var nettopp sang som skulle til for at vi kunne kommunisere sammen. Vi byttet rett og slett ut tale med sang, og det ble et skikkelig fint samspill.

Denne studenten var i utgangspunktet litt skeptisk til selve metoden, det å synge om det som skjer, uten noen tydelige rammer. Vi er jo mer vant til å synge ferdige sanger, eller i alle fall å bruke kjente melodier. Resultatet av utforskningen overrasket han derfor stort, spesielt når han erfarte hvor lett det var å gjøre dette. Det vanskeligste er nok å komme i gang, å synge den første strofen eller det første ordet. Når barna etter hvert hiver seg på, går det mer av seg selv. Da kan man inspireres av hverandre, og plutselig blir man ikke like bevisst på at man faktisk synger. Det hele blir gjerne en lek hvor man svarer hverandre og finner nye veier sammen.

En annen student kom inn i samtalen og fortalte at også hun hadde forsøkt å synge om det som skjedde i barnehagen, og at dette skjedde i garderoben:

- Alle klærne ble «sunget på kroppen». Da barna skulle ha på seg lue, sang jeg for eksempel; «Nå kommer lua, lua, lua, og den skal på hodet, tra-la-la-la». Jeg husker ikke melodien, for jeg bare fant på noe der og da. Det var så gøy, for det utviklet seg jo til rene musikalen i barnehagen. Flere av barna i garderoben begynte også å synge om det de gjorde, og det hele ble en så god opplevelse for oss alle. Det hender jo at noen barn ikke vil kle på seg masse klær for å gå ut, men det opplevde vi ikke denne gangen. Ved å synge ble det så god stemning, og påkledningen gikk lettere enn noen gang.

Her ser vi hvordan barnehagelærernes spontansang smittet over på barna. Det er ikke nødvendigvis slik at voksne som ikke synger spontant begrenser barnas spontansang, men det er nok slik at voksne som leker seg med sang i hverdagen, sår noen frø som barna kan dyrke videre. Det skapes rom for sanglek og improvisasjon med sangtekster når de voksne gjør det, og i tillegg legges det til rette for gode øyeblikk som styrker kontakten mellom voksne og barn, samt innad i barnegruppa. Dette blir spesielt tydelig i det første eksempelet, hvor barnet som ikke snakket i barnehagen fikk mulighet til å bli med i en felles verbal lek, via sang.

Fra stemmeskam til fri utfoldelse

I barnehagen jeg nå skal fortelle om, rapporterer de ansatte om at de synger minimalt. De synger kanskje et par sanger ved samlingsstunden, men ut over dette er det lite sang. De ansatte hadde noe felles, og det var at de ikke var spesielt glad i å synge. De likte i alle fall ikke at andre hørte at de sang. Dette knyttes gjerne til noe vi kaller for stemmeskam, som handler om at vi vegrer oss for å synge, fordi vi ikke er fortrolig med sangstemmen vår. De ble enige om at de ville styrke sangkulturen i barnehagen og så behovet for et felles løft. Det kan ta tid å lære seg mange nye sanger, eller planlegge og gjennomføre musikalske aktiviteter. De ville komme i gang umiddelbart, og valgte derfor å teste ut noe som ikke krever hverken forkunnskaper eller planlegging. Det eneste som kreves er pågangsmot og vilje. De bestemte seg for å synge mest mulig gjennom hele barnehagehverdagen ved å synge om det som skjedde. De skulle med andre ord improvisere små snutter med sang gjennom hele dagen, og så fikk de poeng hver gang de gjorde dette. Ved bleieskift kunne de synge om at de skiftet bleie, ved rydding sang de «nå er det ryddetid, ja, ja, nå er det ryddetid» osv. Dette førte til mye latter blant både de ansatte og barna, og det fungerte etter planen, fordi alle gikk inn i det sammen. Det ble utdelt mange poeng i løpet av en dag, og stemmeskammen var ikke lenger et tema. De sang jo hele tiden, hva var det å skamme seg for?

Det som kom som en overraskende bieffekt, var at barna også begynte å synge masse i lek. De sang mer med hverandre, og de sang mer alene. Når voksne skaper et sanglig rom i barnehagen, da gjør barna det samme. Ut fra dette er det rimelig å hevde at spontansyngende barnehagelærere fremmer barnas spontansang, som videre vil styrke barnas språklige utvikling og sosiale miljø. Utfordringen er å tørre, ved å kaste seg ut i det. Får du med deg kollegaene dine på å gjøre noe tilsvarende?